reality check

i fjor tok familien vår familiebilder i et studio. det var sommer, de fleste hadde vært ute i solen og følte seg litt friske i huden, og vi tenkte at nå var en god tid for å ta familiebilder. og når vi fikk tilbake bildene var det et bilde som der alle så utrolig flotte ut på — utenom meg. jeg så på det bildet og følte jeg kunne se alle flekker, blemmer og kviser i huden, ekkelt hår, stivt smil og det meste annet som kunne være galt. jeg er ganske sikker på at jeg så noe mellom tennene mine til og med. og jeg tenkte for meg selv: er det slik jeg egentlig ser ut? jeg lurte på om det var slik alle andre så meg.

for en god stund siden satt jeg sammen med en venninne og snakket om ulike taler vi hadde hørt den siste tiden. vi har begge vokst opp i ganske konservative menigheter og er vant med at talene stikker litt. vi kom frem til at vi nesten ikke syns talen er spesielt god hvis ikke det gjør litt vondt.

ikke misforstå, det er ingen tvil om at Gud ønsker å oppmuntre oss, styrke oss og glede oss i sitt ord, men jeg er ganske overbevist om at noen ganger så ønsker han å peke på ting i livet vårt som kanskje ikke er slik de burde være. og han ønsker at vi skal virkelig se oss selv som vi er. og akkurat det kan være smertefullt noen ganger.

jeg har snakket med mange venner som føler de hele tiden går frem og tilbake mellom synd og tilgivelse. synd, og så tilgivelse. synd, tilgivelse. synd, tilgivelse. de føler det blir en evig spiral med tunge byrder som de ikke blir kvitt. og jeg tror at grunnen til mange av oss kjenner på denne tyngden, denne følelsen av at det alltid skal handle om synden, er fordi vi kanskje ikke har tatt skikkelig oppgjør med den. vi kan si: “Gud, tilgi meg for det jeg gjorde,” og så går vi videre. men vi har ikke tatt et realt oppgjør med den, og det er derfor vi føler vi kjemper med den samme synden igjen og igjen.

uansett hvor smertefullt det kan være, av og til vi ta av oss brillene og se oss selv for det vi virkelig er. for selv om møtet med virkeligheten kan være hardt, å ta oppgjør med det som er urett i livet vårt, så er nåden som møter oss så uendelig mye større. og meningen er ikke at hver gang du snubler så skal du få samme byrden lesset på deg selv med en påminner om at “denne synden blir du aldri kvitt”. når Jesus tar synden, så tar han den for godt. og da skal du få leve fullstendig klar over at han ikke legger den på deg igjen neste gang du snubler. du skal være fri til å leve i at den synden har han tatt.

“for han har kastet alle dine synder bak sin rygg, han ser dem aldri mer.”

%d bloggers like this: